ROM KUNST+ARKITEKTUR | Babylon Heights av Christian Bermudez

Vi kjenner alle til historien: Etter den store flommen emigrerte folk fra øst, slo seg ned og begynte byggingen av det høyeste tårnet. I sin iver etter å nå himmelen ble menneskene splittet i forskjellige språkgrupper og spredt ut over hele verden.

For menneskeheten er det ikke nok å ha gode intensjoner om et felles mål når det ikke er mulig å bli enige om hvilke ord som skal benyttes for å beskrive sine erkjennelser. På samme måte er modernismens forsøk på å nå det høyeste nivået dømt til å bli et mislykket utopi av tårnets arv. Dette er utgangspunktet for Babylon Heights.

I ”Mangfoldsåret 2008” risikerer kunstneren Bermudez å blottlegge sitt opphav med sine verk. Hans utgangspunkt er å skape et kunstverk hvor etnisitet i seg selv ikke spiller noen rolle. Men ikke desto mindre, hvis man plasserer seg vest i galleriet og lar øyet fylle tomrommet mellom verkenes overflate, vil temaer som identitet, kulturpolitikk og annerledeshet bli brakt til syne.

Vi kjenner alle til historien: Det finnes ingen øst uten vest, og ingen vest uten øst. Bilder vi får se fra øst forteller ofte mer om frykt og mangel enn et ekte alternativt perspektiv fra øst. Eller i et trivialisert/simplifisert perspektiv ned til: Lyn vs Vålerenga, CNN vs Al-Jazera, Frogner vs Tveita

I installasjonen ”sick and tired of being sick and tired” er utsagnet: "piece of action" drillet ut i 4 hengende metallplater. Gjennom hullene i metallveggen kan vi lese en annen tekst: ”non western”.

Som i hans tidligere arbeider, for eksempel i ”Polkagrishuset” oppfordrer/provoserer Bermudez til kommunikasjon mellom kulturer med sine konseptuelle og estetiske valg.

I det kardinalpunktene har blitt fastsatt, vil utstillingen med kompass i hånden, forflytte seg 6 km øst for Oslo sentrum til Tveita Borettslag, Alnadalens største strukturer. Her fordeler 819 leiligheter seg på 3 boligblokker som hver består av 13 etasjer. Bygningene omkranses av Groruddalen og Østmarka og har med sine enorme dimensjoner blitt et ikon for den norske drabantbyen, som et visuelt flagg for Oslo øst.

Vi kjenner alle til historien: I begynnelsen var det ”Béton Brut” takket være Le Corbusier. Han mente rå betong, men konseptet ble omdøpt til ”brutalisme”.

Tveita Borettslag er en av de beste eksempler på denne arkitektoniske bevegelsen i Norge. Bygget på slutten av 60 tallet, og modifisert i etterkant. Enkel betong var ikke i beboernes smak, slik at bygningen ble malt i antikkhvit. De originale verandagelendere besto opprinnelig av horisontal treplanker som ble malt hyttebrune og senere erstattet (av de som hadde råd), med norrøninspirert ornament av smijern.

Verket “Béton Brut à la Norvégienne” viser ”fornorskingen” av bygningen, hvor betongfasaden allerede var tilpasset den norsk smaken ved å etterligne panelstrukturer, slik man finner over hele Skandinavia.

Deretter tar utstillingen oss tilbake til spørsmålet omkring hvem som forteller og ikke minst hvor det fortelles fra. Høydene på Tveita er et av byens beste utsiktspunkt over Oslofjorden, mens hvis blikket vender nordover vil Groruddalen vise alle tegn på det industrialiserte stigma. Mot øst vil Østmarkas idylliske grenser komme til syne i horisonten. Flere fotografier betrakter bygningene og utsikten.

Vi kjenner alle til historien: Babylon ble ødelagt, men tårnet ble en hyllest til det uferdige, som et monument for umuligheten av total oppnåelse. Det er 819 leiligheter i Tveita Borettslag, skapt under sosialdemokratiske premisser der alle har sin egen veranda. De er regulerte med et fellesreglement som fastslår at farger ikke kan forandres, klær ikke kan henges til tørk, fugler ikke kan mates. Til tross for at verandaene på avstand kan virke identiske, finnes det ikke to som er like.

Utstillingen er en del av et pågående prosjekt 'Hanging Gardens', som er den andre delen av Emerging Horizons (2004-2010), et større kunstprosjekt om forandring og landskap. Prosjektet startet med ’Polkagrishuset’ (2006). Emerging Landscapes tredje og endelige prosjekt vil ferdiggjøres i 2010.

Babylon Heights er støttet av: Norsk kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.

Everyone knows the story: after the great flood, men emigrated from east, settled and started building the greatest tower. While on their way to heaven, languages got confused and having failed in their attempt, humankind scattered throughout the earth.

For mankind, having well-intended and common goals will not be enough, when incapable of agreeing on the words to be used first. The pursuit of the highest level; as in the case of modernism or the garden city , is doomed to become a failed utopia by the tower’s legacy. This is the point of departure for Babylon Heights .

The exhibition opens with the statement ‘sick and tired of being sick and tired’ which is the title of a work where "piece of action" has been drilled on a surface. Standing beyond the holes and the main structure another text appears: "non western".

In a year committed to ‘diversity’ (Mangfoldsåret) Bermudez finds it jeopardizing to bring out his origins. He aspires to create an art piece were ethnicity plays no role. Nevertheless, when one stands westards in the gallery, letting the eye fill the void between the piece's surface and its background, issues of identity, cultural policies and otherness appear on the horizon.

Bermudez’ ‘non-western nature’ of not being born in either Europe, USA, or in Australia, is problematized through the absence of material on a wall that resembles the pristine white cube, as much as other western institutions yearning for their long gone, when not glorified, homogeneity.

Everyone knows the story: There can be no east without west and no west without east. Pictures of east tell more about the fears and lacks of West rather than showing an alterity. When not only presenting a simplistic opposition: Lyn vs Vålerenga, CNN vs Al-Jazera, Frogner vs Tveita.

Once the cardinal directions has been set, holding a compass in hand the exhibition moves 6 km east of Oslo’s center, towards Tveita Borettslag one of the biggest structures located in the Alna valley with its 819 flats divided in three 13-storey tower blocks. The buildings crown the hills between Groruddalen and Østmarka and their mammoth dimensions became an icon of Norwegian suburbia, as much as a visual flag of East Oslo .

Everyone knows the story: In the beginning it was ‘Béton Brut’ by way of Le Corbusier. He meant: raw concrete, but the concept was turned into 'brutalism' by their detractors.

Tveita Borettslag is one of the clear examples of this architectural movement in Norway . Built towards the end of the 60s, the building has been modified over the years. Plain concrete was not of the taste of the tenants. Then the building was painted in a yellowish-white tone. The original verandas, having a piece of horizontal wood, were painted ‘hytte’ brown and later substituted, by those who could afford it by iron ornaments, whose design is a reminiscent of Norse motives.

The piece ‘Béton Brut à la norvégienne ’ shows that the Norwegianization of the building was clearly intended already in the original structure, as the concrete facade was designed to mimic the panel structure one can find everywhere in Scandinavia.

Then the exhibition travels back to the question of who's talking and specially where from. From the heights at Tveita one could gaze at the best views of the Oslo-fiord, while turning the head northwards, Groruddalen shows all the signs of its industrial stigma. Towards east, Østmarka’s idyllic border appears setting a frontier.

Back at the gallery, a photographic tryptic shows the classical image of Tveita, from the distance. Moving right or left appear other perspectives, this time from Tveita’s balconies. The fact is that one gets one of Oslo ’s best views from one of the city’s most overlooked buildings.

Everyone knows the story: Babylon was condemned, but its tower became a praise to the unfinished, a monument to the impossibility of the total achievement. There are 819 apartments in Tveita Borettslag created under the premises of social democracy where all of them have access to a balcony. All of them regulated under a common set of rules where colors can’t be changed, clothes can’t be hung, birds can’t be fed. Although from the distance all the balconies might look identicall not two of them are alike.

This exhibition belongs to the ongoing project ' Hanging Gardens ', which is the second chapter of Emerging Horizons (2004-2010) a greater art project about change and landscape. The project started with ’Polkagrishuset’ (2006). Emerging Landscapes third and final project will be accomplished by 2010.

Babylon Heights is supported by: Norsk kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.